Timelaps og skapende prosesser

Jeg strekker armen ut for å brekke av noen greier på en busk, men jeg trekker den rask tilbake igjen. Jeg stakk meg i fingeren. Det var barnåler på busken, men jeg forventet ikke at de skulle være så spisse. De så jo så myke ut. 

Vi er ute for å finne naturmaterialer til en oppgave. En formingsoppgave. Jeg vet enda ikke hva jeg skal lage, men jeg har noen idéer!  Tanken er at jeg skal la naturen og det jeg finner inspirere meg. Jeg har en ide om å bruke en stor kongle som en slags "kropp", men jeg kan ikke finne en eneste kongle. Etter litt leting finner jeg en bit av en råtten gren. Den er ikke mer enn 10 cm lang og den er lett og sprø. Den kjennes ut som den skal knekke, så jeg føler jeg må ta forsiktig i den. Jeg putter den oppi posen min sammen med strå, blader og små greiner. Jeg begynte å skape noen bilder i hodet om hvordan jeg ønsket at denne oppgaven skulle se ut. Oppgaven heter "En liten skapning" og jeg ser for meg at alle disse bladene og småkvistene - eller i det minste noen av dem - skal kunne bli til noe som ser ut som en liten skapning. 

For å dokumentere prosessen laget jeg og Irmelin noen timelaps-videoer mens vi var på leting etter materialer til oppgaven vår. Jeg visste ikke helt hva jeg lette etter og jeg ombestemte meg noen ganger i prosessen. Tok bort noe jeg allerede hadde funnet og fant noe nytt spennende. 

"Reir"

Jeg så for meg en skapning med vinger. Jeg følte det passet bra sammen med del én av dette arbeidskravet, som var "Reir". 

Reiret er inspirert av et fuglereir, det skal være et trygt og varmt hjem og godt beskyttelse fra verden rundt. Det er laget av materialer fra hagen og er pyntet med gule blomster - skal det være et hjem, må det jo pyntes!

Det er ikke perfekt og det hadde nok ikke holdt så lenge, og det er garantert ingen fugler som ville bodd i dette. Heldigvis er det ingen fugl som skal bo her heller.

*In progress*

Den lille skapningen jeg skulle lage ble gradvis skapt i hodet mitt etter hvert som jeg fant nye ting. Den endret seg også mange ganger før den ble ferdig. Den ble ikke slik jeg så for meg før jeg gikk ut, eller slik jeg så for meg da jeg kom inn me alt materialet. Den ble skapt på nytt da jeg begynte å sette sammen noe av materialet.

Mesteparten ble ikke brukt og "han" ble til etter hvert som jeg festet flere bladet eller strå til pinnen som var utgangspunktet. Det er kun brukt naturmateriale. Alt ble funnet ute på campus. Han består av en råtten pinne, noen lønneblader, bregner og strå. Strå ble brukt som tau, men de var ikke så lette å knyte fast uten at de røyk.
Så lite og så enkelt. Samtidig så lett tilgjengelig. Formingsmaterialer trenger ikke være dyrt!

Her er skapningen nesten ferdig, han mangler
bare en ting. Hva mangler han?

Helt til slutt fikk han noen øyne. Han så med en gang mer ut som en skapning og ble mye mer livlig. Hva syns du? Hva lignet han på?

Det handler ikke om et ferdig produkt, men om prosessen. Det var ikke om å gjøre å lage den fineste skapningen, eller det som lignet mest på en skapning. Prosessen i seg selv kan være målet, særlig med de minste barna. At man bruker materialene til å oppnå noe. Det kan være å ta på, sette sammen, ta fra hverandre, klippe i, ødelegge og mye mye mer.

I innledningen skrev jeg at nålene på busken så myke ut. Hvordan kan noe se mykt ut? Hvordan kan det ha seg at vi ser på ting og vet hvordan det kjennes å ta på dem?
Det handler om erfaring. Erfaring med ulike materialer. Vi vet alle hvordan en stein kjennes ut og vi vet alle hvordan det kjennes ut når man skrape opp kneet på asfalten. Vi vet hvordan det kjennes ut med gress eller sand mellom tærne. Hvorfor vet vi det? Fordi vi har erfart det, vi har kjent sanden og gresset mellom tærne, vi har ramlet og skrap kneet i asfalten. Det er dette forming kan være. Ta og kjenne på ulikt materialer. Erfare materialene med kroppen.

Se rundt deg, se om du finner noe som ser "mykt" ut. Ta på det. Var det som forventet?

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å lese hele mitt første blogginnlegg! Legg gjerne igjen en kommentar! Konstruktiv kritik tas gjerne i mot! Man blir ikke bedre uten tilbakemeldinger!