En studieuke i Belgia

I mars var jeg med på noe som heter Internasjonal uke, da fikk jeg mulighet til å reise til Belgia og ha en uke på et universitet der, isteden for her hjemme i Stavanger. Jeg søkte på dette før jul og fikk raskt tilbakemelding om at jeg fikk reise. Jeg valgte Mechelen i Belgia av to grunner. Den ene var at jeg hadde lyst til å reise til Belgia, et nytt land jeg aldri hadde vært i før og den andre grunnen var at jeg var veldig interessert i temaet for denne uken, nemlig "Drama in education". Jeg skulle reise alene og jeg skulle bo hos en student, i bytte mot at jeg har en student boende hos meg under samme opplegg i Stavanger i april!

Flyturer er mest behagelig med en
god bok og en kopp te. 

Det er søndag morgen og jeg er på vei til Sola flyplass. Jeg skal fly til Oslo, og så videre til Brussel. Jeg har fått beskjed at jeg blir hentet på flyplassen i Brussel, men jeg vet ikke helt hva som venter meg. Jeg vet at jeg skal bo hos Stefanie, hun bor et stykke fra universitetet som heter Thomas More.
Reisen går bra og ved ankomsthallen står Stefanie og familien hennes med en lapp med navnet mitt på. Perfekt!




Vi kjører fra flyplassen. Den er noe større enn her hjemme. I bilen er det en god blanding av engelsk og nederlandsk, jeg prøver å følge med slik at jeg får med meg det som blir sakt på engelsk. Vi kommer frem til et stort murhus med hage og med god avstand til naboer. Det nærmer seg kveld og jeg er trøtt etter mange timer med reising. Vi spiser litt og ser på timeplanen for uken. Vi begynner ikke før halv 10, men det er langt å reise og Stefanie skal være med å gjøre klart før timen begynner. Vi må stå opp halv 7, samme som normalt.

Det snør lett i Mechelen og jeg er klar for første dag.
Foto: Stefanie Verbist

Det er mandag morgen og vi tar bussen til Herentals, hvor toget går ifra. Vi tar toget til Mechelen og
går herifra til Thomas More. Det er ca 10 minutter å gå og det snør så vidt. Jeg hadde ikke forventet snø i Belgia, men det er plussgrader og snøen legger seg ikke.
Vi starter med noen bli-kjent-aktiviteter. Prøver å lære navn, alder og hvor de kommer fra. Vanskelig!
Etter dette får vi omvisning på universitetet, det er flere campuser og vi skal selvsagt se alle! Den viktigste er jo likevell den vi allerede er på, her hadde de all lærerutdanning.
Lunsj er Flemish Fries, skolen spanderer.

Etter lunsj har vi vår første drama time, "Instant theatre". Mye kjent fra dramatimene i Stavanger og noe nytt.
Dag 1 avsluttes med "International reception" med snacks og snop fra de ulike landene. Vi er ferdige rundt 17 og tar toget hjem. Lang dag!

Tirsdag tar vi toetasjes tok! Kult!

Dag 2 er ´all about the drama´, vi har "Story telling" og "Impro".
Vi har drama fra kl 9 til kl 16! En time lunsjpause midt på dagen og ellers er vi i full sving med formidling av bildebøker - uten tekst, levendegjøre dukker og improvisere så godt vi kan! En lærerik og krevende dag!

"Stories and masks" - onsdag
Foto: Stefanie Verbist 

Onsdag er kommet og det er dag 3, siste dag med drama-timer. I dag er det "Stories and masks"! Dette har jeg ikke vært borti før! Vi begynner med nøytrale masker. Vi har på oss maskene, vi skal være maskene og maskene er nøytrale! Høres ikke så vanskelig ut, men det er det. Etter arbeid med de nøytrale maskene, går vi over til halve masker. Disse maskene har en personlighet, de kan snakke eller lage lyder. Så hvordan tolker du masken? Vi arbeider ut en historie med maskene. Maskene skal alltid være vendt mot publikum og dette er en utfordring.
Vi går over til "survival dutch" og alle som snakker nederlandsk går. Dermed er vi ikke så mange igjen. Om ikke annet, så lærer jeg at nederlandsk er et vanskelig språk! 'Ik spreek een klein beetje Nederlands' Nee!
Etter lunsj leker vi en lek i byen Mechelen. Vi får et kart og noen poster vi skal finne. Helt greit, kart kan jeg lese.

Klar for "Mechelen Discovered"  

Torsdag besøkte vi
Sint-Jan Berchmanscollege 

Så er det torsdag. Uken nærmer seg ferdig og vi skal til Antwerpen på skolebesøk! Vi har blitt delt i grupper og skal inn i en klasse og bruke det vi har lært denne uken. Jeg skal i en barnehagegruppe sammen med Lydie som snakker nederlandsk og Evelyn som er spansk. Vi har planlagt aktivitetene, men er spente på om vi får det til. Lydie må ta seg av snakkingen. Først får vi litt omvisning på skolen, før vi blir vist til klassene vi skal være i. Vi har en halvtime vi skal fylle med aktiviteter.
Vi presenterer oss for barna. 'Ik been Andrea'.
Vi starer med danseleken. Det går knirkefritt. Vi går over til noe litt vanskeligere. Speiling. En skal være speil til den andre. Vi går videre og før vi vet ordet av det, har det gått en halvtime! Vi får klemmer, tar noen bilder og må gå. En kjekk barnegruppe!
Resten av dagen kan vi bruke i Antwerpen. Denne dagen kommer jeg til å huske lenge.

Baksiden av avisen med mange fine hilsninger. 

Siste dag har kommet og vi starter med å presentere vårt skolesystem til en gruppe. Vi er 5 stykker og tider går litt i fra oss. Vi skal nemlig lage det perfekte skolesystemet ved å sette sammen momenter fra de ulike landene. Her gjelder det å tenke fort, dette skal vi forsvare etterpå!
Etter lunsj får vi utdelt en avis med artikler fra de ulike aktivitetene gjennom uken. På baksiden er det et tomt område hvor vi skriver hilsninger til hverandre. Vi ser også en film laget med filmklipp og bilder fra uken.

Så er det slutt. En uke som har vært enormt innholdsrik! 

Jeg har fått bli kjent med mange flotte mennesker, som jeg vil holde kontakt med!

Så mange erfaringer. Inntrykk. Opplevelser. Vennskap.

En reise og opplevelse jeg lett hadde valgt på nytt om jeg kunne. 

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese, 

legg gjerne igjen en kommentar. 

”Canto ergo sumus”

Jeg synger – altså er vi. 

Dette er en tekst jeg skrev som en del av en repertoarperm i musikk. 

Det er en kort tekst om det å synge sammen, bli sunget for, musikk og følelser.

Vi synger for barna allerede før de er født. Mange foreldre synger for barnet i magen og de aller fleste synger eller nynner for nyfødte barn. Barna får altså et tidlig møte med musikken.

Når man snakker med de aller minste, legger vi ofte om måten vi snakker på, nesten som vi synger det vi skal si. Vi snakker babyspråk som er tilgitt en rytme eller en melodi. Vi nynner melodier for dem om vi ikke kan sanger å synge, eller ikke kommer på sanger i øyeblikket. 

Vi vugger dem og nynner for dem eller synger til dem om de er urolige. Noen spedbarn har en bestemt rytme som roer dem ned. Min mor har fortalt at det eneste som kunne roe meg ned da jeg var baby, var å ligge på pappas brystkasse og kjenne hjernerytmen hans. Det var en trygg rytme, for meg virket pappa alltid rolig.

Barna synger og nynner før de kan snakke, du snakket til oss, og til hverandre med melodi og lydord. Vi skjønner ikke hva de sier, men det er en viktig kommunikasjon for dem. De synger sanger som ikke gir mening for oss, de gjentar sangene vi synger for dem, eller deler av sangene.

Slenger med et bilde hvor jeg prøver å lære gitar. 

Morten Sæther skriver at ”Barnet som ligger i mors mage påvirkes allerede av sine omgivelser gjennom bevegelser, hjertepuls og lyd samt fornemmelse av mors stemme og åndedrett” (s.76). Altså bør vi synge for barnet i magen! Det oppfatter sangen og pulsen og rytmen i den. 

Å synge sammen med barna, eller at barna synger sammen, skaper glede og felleskap. 

En flirekonsert rundt matbordet på en småbarnsavdeling kan ha stor innvirkning på barna, det bygger den sosiale kompetansen og lar alle være med i en kommunikasjon, selv om barna enda ikke har verbalt språk.

Sitatet er hentet fra: 

Sæther, M. & Aalberg, E. A. (2012). Barnet og Musikken: Innføring i musikkpedagogikk for barnehagelærerstudenter. Oslo: Universitetsforlaget

Syng med den stemmen du har

Å synge og danse er noe av det kjekkeste jeg vet. Jeg syns det er vanskelig å høre på musikk uten å synge med eller uten å bevege på kroppen.

"Andrea, husk at du sitter på bussen, du vil ikke synge her! Da dummer du deg ut!"

Hvorfor er vi redde for å dumme oss ut? Hvorfor er vi redde for å være anderledes?

Normene i samfunnet tilsier at vi skal være som alle andre, vi skal ikke bli lagt merke til og vi skal følge alle trender. Skal vi synge, skal vi vær unormalt gode, vi skal helst ha en ekstraordinær stemme.

Men hvem bestemmer normene i samfunnet? Er ikke det alle oss? Er det ikke vi som er samfunnet, er det ikke vi mennesker i samspill med andre mennesker som bestemmer normene i samfunnet? Tenk så fint det hadde vært om det ble sosialt akseptert å synge, selv om man ikke synger så fint at man har mulighet til å vinne "Idol" eller "X-faktor"! Vi er alle musikalske mennesker og de aller fleste av oss er glad i musikk og liker å synge.

Jeg kjenner ingen mennesker som aldri hører på musikk, og jeg vet ikke om mange som aldri synger. Uheldigvis er det mange jeg kjenner som bare synger hjemme i dusjen, eller når det spilles så høy musikk at ingen kan høre dem! Jeg har vært en av dem. Nå bryr jeg meg mindre, men jeg bryr meg forstatt litt om hva andre sier, og er fortsatt litt redd for at andre skal synes jeg synger stygt.

Hva om alle kunne fått synge med den stemmen de har, da hadde jo ikke folk vært redde for å synge, eller? Jeg mener, de aller færreste av oss kan vinne disse talentshowene og sang-konkurransene på TV. Skal disse programmene med steinkalde dommere bestemme hvem i dette landet som skal få lov til å synge og hvem som "aldri bør synge igjen"? Og ja, jeg har hørt deltakere fått slike kommentarer.

Timelaps og skapende prosesser

Jeg strekker armen ut for å brekke av noen greier på en busk, men jeg trekker den rask tilbake igjen. Jeg stakk meg i fingeren. Det var barnåler på busken, men jeg forventet ikke at de skulle være så spisse. De så jo så myke ut. 

Vi er ute for å finne naturmaterialer til en oppgave. En formingsoppgave. Jeg vet enda ikke hva jeg skal lage, men jeg har noen idéer!  Tanken er at jeg skal la naturen og det jeg finner inspirere meg. Jeg har en ide om å bruke en stor kongle som en slags "kropp", men jeg kan ikke finne en eneste kongle. Etter litt leting finner jeg en bit av en råtten gren. Den er ikke mer enn 10 cm lang og den er lett og sprø. Den kjennes ut som den skal knekke, så jeg føler jeg må ta forsiktig i den. Jeg putter den oppi posen min sammen med strå, blader og små greiner. Jeg begynte å skape noen bilder i hodet om hvordan jeg ønsket at denne oppgaven skulle se ut. Oppgaven heter "En liten skapning" og jeg ser for meg at alle disse bladene og småkvistene - eller i det minste noen av dem - skal kunne bli til noe som ser ut som en liten skapning. 

For å dokumentere prosessen laget jeg og Irmelin noen timelaps-videoer mens vi var på leting etter materialer til oppgaven vår. Jeg visste ikke helt hva jeg lette etter og jeg ombestemte meg noen ganger i prosessen. Tok bort noe jeg allerede hadde funnet og fant noe nytt spennende. 

"Reir"

Jeg så for meg en skapning med vinger. Jeg følte det passet bra sammen med del én av dette arbeidskravet, som var "Reir". 

Reiret er inspirert av et fuglereir, det skal være et trygt og varmt hjem og godt beskyttelse fra verden rundt. Det er laget av materialer fra hagen og er pyntet med gule blomster - skal det være et hjem, må det jo pyntes!

Det er ikke perfekt og det hadde nok ikke holdt så lenge, og det er garantert ingen fugler som ville bodd i dette. Heldigvis er det ingen fugl som skal bo her heller.

*In progress*

Den lille skapningen jeg skulle lage ble gradvis skapt i hodet mitt etter hvert som jeg fant nye ting. Den endret seg også mange ganger før den ble ferdig. Den ble ikke slik jeg så for meg før jeg gikk ut, eller slik jeg så for meg da jeg kom inn me alt materialet. Den ble skapt på nytt da jeg begynte å sette sammen noe av materialet.

Mesteparten ble ikke brukt og "han" ble til etter hvert som jeg festet flere bladet eller strå til pinnen som var utgangspunktet. Det er kun brukt naturmateriale. Alt ble funnet ute på campus. Han består av en råtten pinne, noen lønneblader, bregner og strå. Strå ble brukt som tau, men de var ikke så lette å knyte fast uten at de røyk.
Så lite og så enkelt. Samtidig så lett tilgjengelig. Formingsmaterialer trenger ikke være dyrt!

Her er skapningen nesten ferdig, han mangler
bare en ting. Hva mangler han?

Helt til slutt fikk han noen øyne. Han så med en gang mer ut som en skapning og ble mye mer livlig. Hva syns du? Hva lignet han på?

Det handler ikke om et ferdig produkt, men om prosessen. Det var ikke om å gjøre å lage den fineste skapningen, eller det som lignet mest på en skapning. Prosessen i seg selv kan være målet, særlig med de minste barna. At man bruker materialene til å oppnå noe. Det kan være å ta på, sette sammen, ta fra hverandre, klippe i, ødelegge og mye mye mer.

I innledningen skrev jeg at nålene på busken så myke ut. Hvordan kan noe se mykt ut? Hvordan kan det ha seg at vi ser på ting og vet hvordan det kjennes å ta på dem?
Det handler om erfaring. Erfaring med ulike materialer. Vi vet alle hvordan en stein kjennes ut og vi vet alle hvordan det kjennes ut når man skrape opp kneet på asfalten. Vi vet hvordan det kjennes ut med gress eller sand mellom tærne. Hvorfor vet vi det? Fordi vi har erfart det, vi har kjent sanden og gresset mellom tærne, vi har ramlet og skrap kneet i asfalten. Det er dette forming kan være. Ta og kjenne på ulikt materialer. Erfare materialene med kroppen.

Se rundt deg, se om du finner noe som ser "mykt" ut. Ta på det. Var det som forventet?

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å lese hele mitt første blogginnlegg! Legg gjerne igjen en kommentar! Konstruktiv kritik tas gjerne i mot! Man blir ikke bedre uten tilbakemeldinger!

Velkommen til ny blogg

Velkommen til min blogg. Jeg heter Andrea Hetland, er 22 år og går 2 året på barnehagelærerstudie på Universitetet i Stavanger. Denne bloggen vil i all hovedsak bli brukt i skolesammenheng og innlegg relatert til studiehverdagen.